Mitt første Svangerskap

Svangerskap nr.1

ICSI Fryseforsøk nr. 1

Den 24.06.2022 blir det satt inn et 3-dagers egg (første av fem egg på frys).

Livmorhalssvikt/tidlig vannavgang

Den 12.10.2022 går vannet, og den 18.10.2022 fødes en helt frisk jente. Men så alt for tidlig til å kunne redde. 

Mitt første svangerskap var egentlig ikke noe jeg begynte å skrive om før det andre svangerskapet endte på samme måte. Det var først da det gikk opp for meg at det er et svikt i systemet som har gjort at det har endt slik. Jeg skulle egentlig aldri hatt innsett, men hovedårsaken lå ikke hos meg da vi skulle gjennom IVF. Den lå hos mannen, da svømmerne hans ikke var på topp. Derfor ble fokuset rettet mot det, og bort fra meg.

Det er 24. juni, og jeg skal endelig ha mitt første innsett. Dette har jeg gledet meg til i flere måneder. Jeg kunne ikke ha innsett dagen etter uttaket, da jeg ble overstimulert og måtte ta blodfortynnende over en lengre periode. Men uansett! Nå er jeg spent, og tankene svirrer rundt i hodet. Kommer jeg til å bli gravid, eller vil det ikke gå? Joda, jeg skal klare det!

Full av lykke ser jeg på klinikken hvordan egget blir plassert i livmoren. Nå er det opp til egget om det vil feste seg til livmorveggen.

På vei hjem fra klinikken er jeg overveldet av følelser og full av hormoner. Men ikke nok med at jeg har hatt innsett, men jeg skal faktisk gifte meg den 30. juni 2022 også! Jeg skal bli kona til drømmemannen min, og det elsker jeg!

Etter innsett er det vanlig å få en ultralyd i uke 7 for å bekrefte graviditeten og sikre at alt ser bra ut med fosteret. Siden vi hadde innsett rett før sommerferien og klinikken skulle holde stengt, fikk vi aldri tilbud om denne timen. Jeg tok derfor kontakt med gynekologen min etter å ha fått en kraftig blødning. Han tok meg imot raskt, bekreftet graviditeten og at alt så bra ut, men informerte meg om at morkaken ligger foran mormunnen, noe som var årsaken til den kraftige blødningen. Jeg fikk streng beskjed om å avstå fra samleie, orgasmer, tunge løft og trening.

Jeg gjorde mitt beste for å følge hans råd. Hver dag prøvde jeg å ta livet med ro, og jeg hadde heldigvis en kontorjobb som ikke krevde store fysiske anstrengelser. Men det skulle vise seg at det ikke var nok, for ved litt press på toalettet kom en ny blødning. Bare det å henge opp klær kunne sette i gang en blødning.

Jeg har ikke oversikt over hvor mange ganger jeg har vært til kontroll hos gynekologen, men det har definitivt vært mer enn normalt.

Fastlegen min så jeg kun én gang for å ta blodprøver. Resten av oppfølgingen fikk jeg hos jordmor og gynekolog. Klinikken har ikke noe mer med deg å gjøre etter innsett og kontrollen i uke 7. Derfra må du henvise deg til lege, gynekolog, jordmor eller sykehus om du trenger videre oppfølging.

Hos jordmor fikk jeg helsekort, og hun skulle kontakte sykehuset for å få meg en time til kontroll/ultralyd der. Jeg hadde til sammen tre timer hos jordmor i løpet av svangerskapet. Den 17. oktober fikk jeg time til ultralyd på sykehuset.

Etter den siste timen hos gynekologen i september begynte blødningene å avta og forsvant helt i slutten av september. Jeg kjente bevegelsene til den lille i magen, og både mannen min og datteren min fikk kjenne på bevegelsene. Da jeg dro til gynekologen, fortalte han at morkaken hadde flyttet seg helt, og at jeg kunne begynne å leve mer normalt igjen. Dette var en stor lettelse for oss, og nå var det bare å vente på ultralyden på sykehuset, der vi kunne få vite kjønnet og glede oss over at alt var som det skulle være.

Men lykken skulle brått snu

Den 12. oktober 2022 reiser jeg til jordmor, tar urinprøve og hører hjertelyden. Men på vei hjem går vannet. Min umiddelbare tanke er at jeg har tisset på meg, men det stopper ikke å renne, uansett hvor hardt jeg kniper. Når jeg får kommet meg på do, renner det fortsatt. Jeg søker på nettet og ser at det antagelig kan være en urinlekasje. Jeg ringer legekontoret og forteller hva som har skjedd, og de henviser meg videre til sykehuset. Jeg ringer til mannen min, som skyndter seg hjem fra jobb, så vi kan kjøre sammen. Mellom bena mine sitter jeg på et håndkle, siden det fortsatt lekker.

Når vi kommer til føden, blir vi tatt imot og får et eget rom. Det går nesten to timer før jeg blir bedt om å ta en urinprøve og sendes videre til ultralyd. Urinprøven viser ingen tegn på fostervann, så jeg føler meg lettet over at det ikke ser ut til å være noe alvorlig. Men når jeg får ultralyd, stivner legen og går ut av rommet. Inn kommer en overlege som ikke sier noe, men stirrer på skjermen. Så snur hun seg mot meg med et tungt blikk. Ordrett sier hun: «Det er dårlig prognose, vannet har gått.» Jeg forstår ikke hva hun mener og ber henne forklare hva det betyr. Hun nevner noe om nemda, og sier at babyen ikke er til å redde. Jeg vil ikke høre det hun sier, og spør om babyen er frisk. Hun svarer at alt er bra med den lille, men at det kun er litt fostervann igjen rundt munn, nese og mage. Hun sier at det beste for oss er å ta et valg og snakke med nemda. Men jeg hører ikke etter og vil heller vente og se om det går bra, så vi blir sendt hjem.

Dagene går, og jeg er på kontroll annenhver dag for å se om vannet har fylt seg opp. Det er fortsatt lite vann, men den lille snur seg og lager bevegelser i magen. For meg føles det som om jeg bare vil fortsette svangerskapet så lenge det går, men de gjør det vanskelig for meg ved å nesten presse meg til å ta en avgjørelse med nemda. Jeg vil ikke det, og blir sendt hjem.

Etter nesten en uke med kontroller og bekymringer blir jeg dårlig. Jeg får feber og en følelse av influensa. Vi ringer til sykehuset og får plass på et av venterommene på føden. De tar prøver, og jeg får bekreftet infeksjon i livmoren. De må sette i gang fødselen, og de gir meg piller i skjeden og setter meg på intravenøs antibiotika mens jeg ligger og venter på at fødselen skal starte. Det gjør den ikke mange minuttene etter pillene er tatt. Fire timer senere henger halve kroppen ut, og jeg holder føttene mine i hendene. Mannen min løper ut for å hente jordmor, og hun kommer inn og hjelper til med resten av forløsningen. Når forløsningen er ferdig, får jeg den lille kroppen i hendene mine. Hun er så liten og vakker. Jordmor tar henne med seg ut, måler og veier den lille kroppen. Det går opp for dem at dette er et høyt ønsket IVF-barn. Plutselig får jeg helt annen behandling enn den jeg hadde under fødselen. Jeg får den lille kroppen tilbake i hendene mine, og vi får være sammen med henne så lenge vi vil. Jeg kysser henne på pannen og holder henne så tett jeg kan til brystet. Mannen min setter seg på sengekanten med meg, og jeg gir henne til ham. Han holder henne tett mot seg, mens han har den lille hånden på fingeren sin. Når jeg ser ansiktsuttrykket hans, får jeg en sterk følelse av å måtte ta vare på ham. For dette er vondt. Så vondt at det river i hjertet.

Vi blir på sykehuset til dagen etter, og jeg tar 20 blodprøver. Men når jeg går ut av rommet og nedover gangen, er jeg fortsatt på føden. Jeg hører lyden av barn som gråter og ser gravide kvinner og nybakte foreldre som gleder seg over lykken. Når jeg kommer ned til første etasje, knekker jeg sammen. Kroppen føles naken og tom. Følelsen av å gå inn gravid og komme ut tomhent er den merkeligste følelsen av sorg man kan kjenne på. 

18.10.2022

Under hele svangerskapet har jeg uttrykt stor bekymring hos gynekologen rundt blødningene mine og bedt om henvisning videre. Men ifølge gynekologen har det ikke vært nødvendig.

Jeg har mange tanker etter dette svangerskapet. Men spesielt nå, nå som jeg vet litt bedre og har blitt litt klokere. Det har vært en stor svikt i oppfølgingen. Men den største svikten er uvitenheten rundt livmortappen min som jeg har gått uviten om i 11 år. Og det at det ikke finnes noen epikriser eller navn som kan vise til at operasjonen da den ble utført. Jeg har blitt fratatt 2 liv og sitter igjen med et stort spørsmåltegn. 

Det eneste jeg vet fra 2011 var at de tok en liten bit av livmortappen grunnet celleforandringer. Ikke at de tok nesten hele. 

Hadde jeg visst at det sto til så ille ville jeg jo aldri hatt innsett, men at ingen andre har sett det? Og at det skulle 2 svangerskap til før de kunne se at noe var galt? Det er skummelt!

Jeg vil understreke at fertilitetsklinikker ikke er ansvarlige for annet enn det som skjer på klinikken. Det er IKKE deres ansvar å sjekke livmorhalsen eller andre problemer før du får time der; det ansvaret ligger hos gynekolog og lege. Fertilitetsklinikkens oppgave er å sørge for at du får den behandlingen du skal ha i forbindelse med uttak og innsett, i de formene som måtte være nødvendige.