Mitt andre Svangerskap

Svangerskap nr. 2 (Risikosvangerskap)                                NB: Sterkt bilde nederst i teksten!

ICSI Fryseforsøk nr. 4 Den 30.11.2023. Innsett av 5 dagers blastocyst (siste av 5 egg på frys).

Livmorhalssvikt den 26.02.2024, den 28.02.2024 inntrer infeksjonen, og fødselen må settes i gang.

Men hva var det som egentlig skjedde galt? Hvorfor skulle jeg måtte oppleve dette to ganger? Jeg hadde jo gjort alt riktig, Jeg ba til og med om de riktige tingene flere ganger. Men ingen ville hjelpe meg eller høre på meg

Det å oppleve at noen leker med livet ditt og utfordrer grensene dine bak ryggen din, får meg til å kjenne hvert eneste hårstrå løfte seg på kroppen.

Dette er en fortelling om meg og den lille gutten i magen.

Det er sent på året, og tiden har gått siden første svangerskap. Etter nøye planlegging med gynekolog, fertilitetsklinikk og sykehus er det ingen problemer som tilsier at jeg ikke skal kunne bære frem et barn ved et nytt forsøk. Så jeg samler kreftene og gleder meg mer enn noe annet til et nytt innsett. For denne gangen skal jeg jo klare det. Jeg skal drikke null kaffe, være superforsiktig og følge alle de sykeste rådene rundt det å leve et "kjipt" svangerskap.

På innsett-dagen tar jeg med meg svigermor. Hun er støttende, omtenksom, men ikke minst en god venn. Hun stiller alltid opp, og jeg vet at dette vil være et STORT øyeblikk for henne, der hun kan se det lille egget bli plassert i livmoren min – en celle fra meg og en celle fra sønnen. Når innsettet er gjort, går jeg lykkelig ut fra klinikken med en god magefølelse på at denne sitter, og det gjør den! Egget sitter som støpt og har delt seg til mange celler, som snart skal vise seg å være et lite rumpetroll.

Den 04.01.24 reiser jeg inn til klinikken for ultralyd. Jeg er allerede i uke 7 og får med meg bilder av den lille hjem. Legen på klinikken legger ved et notat til lege om tett oppfølging grunnet tidlig vannavgang ved siste svangerskap. Der blir det lagt ved at progesteron skal brukes i form av tabletter eller sprøyter under store deler av svangerskapet, det skal også gjøres grundige  målinger av livmorhalsen. De på klinikken er flinke og får meg til å føle meg trygg.

08.01.24 Reiser jeg til legen og tar ordinære blodprøver for svangerskapet.

13.01.24 Det drypper blod igjen! Er dette forliggende morkake som tidligere? Mannen min er på reise med jobben, og jeg er alene hjemme. Siden tidsforskjellen er så stor, og han ikke kan bidra med noe, velger jeg å ringe legevakten. Stressnivået øker litt, og jeg kjenner at dette er skummelt. Jeg vil jo så gjerne bli mamma, men nå er jeg redd! Legevakten tar telefonen. Jeg snakker med en dame i skranken og spør om de kan sjekke om alt er bra, eller om de kan sende meg videre til sykehuset for en bedre sjekk, men hun nekter. Hun sier det er alt for tidlig og ber meg heller vente på at legen ringer tilbake. Jeg venter, og i mellomtiden drypper det blod. Legen ringer meg opp ikke lenge etterpå. Han spør om situasjonen, og jeg forteller kort om tidligere svangerskap. Jeg forteller han at dette antagelig er forliggende morkake men når han tar til ordet, sier han at det er såpass tidlig i svangerskapet at det er lite nødvendig med en sjekk, så han ber meg gå en tur og senke skuldrene. Skulle jeg få smerter, var det bare å komme ned for smertelindring, siden det da antagelig er en spontan abort. Når jeg legger på, sitter jeg i sofaen, sturer lett i gulvet mens jeg drar meg hardt i pannen med hånden min. Faen, for en dust! Spontan abort? Nei! Hvorfor er det så lett å fraskrive seg kvinners helse? Må si det føles håpløst å bli tatt så lite på alvor. Er det så vanskelig å bare være hyggelig, si hei, kom ned, vi hjelper deg!?

16.01.24 Får jeg time hos gynekologen min. Jeg har stoppet å blø, og han ser at blødningene skyldes morkakens plassering som jeg hadde fryktet. Han sjekker grundig og sier at alt ser bra ut og at det er ingen grunn til bekymring. Jeg ber ham sjekke lengden på livmorhalsen, men han sier at det ikke er nødvendig, alt ser bra ut! Jeg ber ham en gang til, men han gjør seg bare raskt ferdig... Jeg forteller ham situasjonen rundt forrige svangerskap, som han også hadde fulgt, og sa at det er viktig å følge meg opp og sjekke at livmorhalsen er som den skal. Han avslutter med å si at han skal gjøre alt han kan, og selvfølgelig måle hver gang, men denne gangen ser målingene bra ut. Når jeg går ut av kontoret hans, kjenner jeg på en liten klump i magen, men velger å la den ligge. Jeg har jo tross alt ingenting å være bekymret for, han sa jo at alt er bra?!

18.01.24 Reiser jeg til sykehuset på gynekologisk poliklinikk. Jeg sitter på venterommet med mannen min, og stemningen er god. Grunnen til at jeg sitter her, er usikkerheten rundt svangerskapet, svarene, samt blødningene jeg har hatt. Jeg stoler ikke på at livmorhalsen ble målt hos gynekologen. I det vi kommer inn, får jeg kledd av meg og satt meg opp i stolen. Til stede er det én lege, én sykepleier og én overlege. (overlegen som ga meg dårlig prognose sist). Jeg sitter med innvendig ultralyd, og tiden går. Jeg har aldri vært på en ultralyd så lang som denne, med tre personer ni stirrende inn i skjermen. Ikke snakker de mye, men bevegelsene på staven sier sitt. Etter lang tid åpner overlegen munnen og sier at alt ser bra ut, men at det er forliggende morkake, som er årsaken til blødningene. Men dette visste jeg jo. Videre ber jeg om måling av livmorhalsen. Det tar sin tid, så sier hun: 28 mm, men nesten 3 cm. Så denne er ikke helt i faresonen, men greit å følge med på. Videre forteller hun at de ikke har tid til tettere oppfølging på sykehuset, og at jeg må benytte meg av noen andre. Men om det skulle være noe, er det bare å ringe. Jeg spurte om det var noen grunn til bekymring, men de sa det ikke var noen grunn til å være urolig. Mannen min spør om Cerclage? Men de svarer ikke på spørsmålet han stiller. De velger å heller stole på at det ser bra nok ut til at dette ikke skulle være nødvendig, jeg ber også om progesteron støtte, men dette blir aldri skrevet ut av legene. På vei hjem sier jeg til mannen min at det beste for oss er å leve som om dette er et høyrisiko svangerskap, vi blir enige om at det er det lureste. 

30.01.24 Nå er jeg en liten tur hos jordmor og har tatt urinprøve. Alt er bra: hjertelyd og prøven.

07.02.24 Ny time hos gynekologen, for jeg skal jo ha tett oppfølging, så jeg trenger alle timene jeg kan få. Men nok en gang ber jeg om at han måler livmorhalsen, men han måle den ikke! Han sier bare at alt ser bra ut. MEN SÅ sier han: "Det er en liten gutt!" Jeg blir helt elektrisk og overlykkelig. Skal jeg virkelig bli mamma til en gutt? Tanker, følelser og ikke minst styrke strømmer gjennom kroppen min. Alle bekymringer forsvinner, og i det jeg kommer ut, ringer jeg mannen min og forteller den gode nyheten. Nyheten han også forteller alle han kjenner, og jeg også forteller alle jeg kjenner. Vi skal jo få en GUTT! Vi skal endelig bli foreldre!

12.02.24 Tilbake på sykehuset for tidlig ultralyd. Jeg sitter spent og venter med mannen min før timen. Denne gangen skal vi få se ham sammen, nå som han har blitt litt større og litt sterkere. I det vi kommer inn til jordmor og jeg får lagt meg ned, er stemningen litt trykket. Hun er ikke spesielt blid og går rett på at vi ikke kommer til å få vite kjønn, uansett om vi ville. Vi blir begge ganske satt ut og stille. Jeg legger meg ned på benken, og hun starter ultralyd på magen min. Hun trykker så hardt at det er vondt, men jeg tør ikke si noe. Hun tar mål og skriver ut bilder. Men før hun gjør seg helt ferdig, ber jeg henne sjekke livmorhalsen, men da fikk jeg bare beskjed om at det gjør vi ikke nå under denne timen. Jeg sier at det er superviktig at den blir målt, svaret er bare at hun kan sette meg opp til en ny time. Jeg ba om at det skulle skje raskt, men det kunne hun ikke love.

En stund etter timen får jeg innkalling til cervixmåling/livmorhalsmåling, men det er allerede for sent.

26.02.24 kommer jeg hjem fra jobben og føler meg ikke så bra, føler meg tappet for energi, skikkelig trøtt. Jeg har et fryktelig press i hodet og nedentil. Mannen min spør om jeg trenger noe, og om han skal ringe legevakt. Men jeg må bare så innmari på do og krabber meg nærmest opp trappa til 2. etasje. Jeg kikker ned mellom bena mine og der ser jeg det jeg har sett før. Fostersekken henger ut, og det tar ikke mer enn noen få sekunder før den sprekker og vannet spruter ut. Jeg knekker sammen og skriker for full hals. Mannen min løper opp til andre etasje, gråtkvalt på instinkt, og kaster armene sine rundt meg. "Ida, Ida, hva skjer?" Han ser at det er vått rundt meg. Jeg er så gråtkvalt og ordfattig at det eneste som kommer ut av meg er tårer. Jeg klarer ikke å snakke, jeg har ingen ord å dele.

Han ringer legevakt, og 30 minutter senere husker jeg bare at jeg sitter med håndklær mellom bena på et venterom, med tårene trillende nedover kinnene og venteromsøyne stirrende mot meg.

Jeg har fått bånd på armen, men sitter her fortsatt og venter. Hva nå? Det samme som sist? Så klart, det er det samme som sist! Følelsen nå er ikke den samme som første gang. Denne gangen er jeg tom, ingen kamp igjen. Det er bare sorg og stillhet. Og for ikke å snakke om smerten jeg vet jeg skal gjennom. Ikke bare skal jeg miste babyen min, men jeg skal også måtte kjenne på den fysiske smerten av å miste han

Akkurat nå står verden rundt meg helt stille.

Overlegen informerer om tidlig vannavgang, ekstremt dårlig prognose, og at fosteret ikke er til å redde. Jeg forstår det hun sier, og denne gangen stritter jeg ikke imot. Jeg vet hvor liten han er, så liten som en håndflate. Så jeg velger å si ja til å starte fødselen men med en konsultasjon dagen etter for å være hundre prosent sikre på at det ikke er til å redde.

Vi drar hjem, litt dratt i ansiktet begge to, og setter oss ned og sturer litt i veggen før vi sovner. Dagen etter får jeg en ekstra time for å se om vannet har tatt seg opp, men det har det ikke. Den 28.02 reiser vi inn til sykehuset, formen min har blitt skikkelig ille, jeg fryser, og kroppen verker. Jeg skjønner jo at jeg har fått en kraftig infeksjon i kroppen. Jeg blir sendt rundt fra 1. til 4. til 6. etasje og gjennom nemnda, for jeg må jo skrive under på at jeg ønsker abort, selv om jeg ikke ønsker det. Men det har ingen ting å si hva jeg ønsker. Jeg kan ikke beholde barnet i følge overlegen, men de kan ikke starte fødselen uten samtykke og uten at jeg sitter oppreist og svarer på spørsmålet: "Er du sikker på valget?" Jeg har ikke noe valg... Dere sier jeg ikke har det! Ikke en gang når det står om helsen min, der jeg nesten ikke kan sitte oppreist med 40+ i feber og skjelver med infeksjon.

Litt ut på dagen blir fødselen satt i gang. Formen er altfor svak til å gjennomgå en fødsel. Samtidig tar de på seg fullt coronakitt og setter oss i karantene. Døren blir lukket, og vi får ikke lov til å gå ut. Ingen av oss har korona og skjønner svært lite av hva som skjer. De titter innom et par ganger med astronautdraktene sine før de løper ut igjen. Nå er resten opp til meg. De har gitt meg pillene, og de neste timene skal jeg selv ta meg av fødselen på lukket rom. Nesten 5 timer senere tar jeg imot en helt nydelig liten gutt med mine egene hender, men nok en gang må mannen min klippe navlestrengen til et sovende barn. En helt frisk lite barn!

Hvorfor ville ingen hjelpe meg, høre meg eller se meg?

- Cerclage var til vurdering flere ganger, men ble ikke snakket mer om

- Progesteron støtte ble bedt om ved flere anledninger, men ble ikke skrevet ut unasett hvor mange ganger jeg spurte

- Kun 1 livmorhals måling ble gjort under svangerskapet. 

- Vannavgang 15+ 3, Fødsel 15+ 5. Fikk ingen oppfølging med antibiotika etter vannavgang heller ingen informativ oppfølging 

- Dette er andre barnet jeg tar i mot med egne hender. Det er andre gangen manne min må klippe navelstrengen til sitt døde barn.

-Jeg får ingen å snakke med og ingen oppfølgings time som er vanlig 6-8 uker etter fødsel. 

-Videre oppfølging fra sykehuset ble satt opp 3 måneder etter fødsel. Infeksjonen i kroppen og livmoren var der frem til samtalen ubevist. (Antibiotika ble skrevet ut samme dag) 

-Etter fødsel ber jeg nok en gang om at de sende over epikrise til fertilitetsklinikk og lege, men ingen mottar epikriser og jeg må selv ta ansvar for å sende det jeg har av epikriser på helsenorge til de som skal ha det.

-Jeg snakker med lege og ordner en MR undersøkelse SELV den 12.03.24 av kvinnebekken, resultatet av livmorhalsens lengde ender på 1,5mm 

- I dette svangerskapet har vi valgt og frastå fra samleie, tunge løft og overanstrengelse. Jeg har drukket god med vann, spist og tatt vitaminer hver dag. 

- Timen vi hadde den 12.02 der jeg ba om cervix måling, så ville hun egentlig ikke sette meg opp til ny time før 6 uker etter besøket. Motvillig gikk hun med på å sette den opp tidligere. Men det var fortsatt 3 uker etter timen at jeg fikk neste time. Hun glemte også å sette oss opp til ordinær ultralyd i uke 18. 

- På sykehuset blir vi satt opp foran nemd der vi må skrive under på å avslutte et svangerskap som allerede har gått så galt at legene sier det ikke vil være noe liv for barnet eller for meg. Jeg ønsker selvfølgelig ikke å avslutte svangerskapet, så jeg fikk en eksta kontroll, men det var ikke til å redde å jeg måtte skrive under på at jeg ønsket abort... 

- Når det kommer til notater fra timene hos gynekologen finnes det ingen å hente  ut. Han har kjørt blanke ark etter hvert besøk. 

-Hvorfor fikk jeg ikke den oppfølgingen som allerede var lagt frem av sykehuset etter forrige svangerskap. Jeg ba om målinger og tok alle forhåndsregler. Men det var ingen som ville høre.

Jeg velger å legge ved oppfølgingsplanen som ble satt opp for dette svangerskapet fra sykehuset for å vise hvor stor svikt som er i systemet.  Bilde av Epikrise med oppfølging ser du her: 

Allerede her var det snakk om en forkortet livmorhals etter første svangerskap. Det er også lagt opp en plan for oppfølging, noe som ble nevnt for alle som hadde tilgang til denne. Men i stedet for å lese, valgte overlegen, som også har vært med på å skrive dette, å bruke tiden sin på å lyve? Cerclage ble også nevnt, men det ble ikke snakket mer om...

Min nye gynekolog tok en titt på meg etter min desperate telefon, der jeg uttrykte min tvil om at livmorhalsen min var så kort. Svaret hans var henvisningen til Ullevål for intern cerclage og et kjapt svar på at han ALDRI ville ha klart å sette en utvendig cerclage på meg, selv om han hadde prøvd. Ikke bare mangler jeg livmorhals, men det er bløtt, som en svamp – som hos kvinner rett før en fødsel. Ordene hans var: «Alle kan se at du ikke skulle hatt innsett!» og han understreket at det ikke var mulig å bære frem et barn.

Og det stemmer! Ullevål er enig! Det hadde vært umulig for meg å holde på et barn, eller i det hele tatt ha forsøkt med en utvendig støtte som ekstern cerclage, for det er absolutt ingenting å ta tak i.

28.02.2024

Liten gutt