Spørsmål & Svar (Hormoner og IVF) 

Halo! 

Hvordan var det når du følte at du måtte få hjelp gjennom assistert befruktning?

Jeg var overlykkelig! Jeg hadde stjerner i øynene og var glad for at jeg endelig skulle få den hjelpen vi trengte for å oppnå drømmen som både jeg og mannen min deler.

Hvordan føltes det første egguttaket?

Oi, det var en blanding av følelser. Litt redd, men mest spent.

Hvordan føltes egguttaket?

Det var faktisk ikke så verst. Jeg hadde vært så teit at jeg søkte på egguttak på nettet og fant en hel haug med damer som fortalte hvor vondt det var. Men det var ikke før andre uttaket at jeg virkelig forstod smerten de omtalte, hihi.

Hvordan smertelindring fikk du før uttak?

Jeg fikk 1000 mg paracetamol og 5 mg Vival for å roe nervene. Det samme fikk jeg sist gang jeg gjennomførte uttak.

Hvor mange egg fikk du?

Jeg fikk ut 19 egg ved begge uttakene. Begge gangene har jeg hatt 5 egg på frys.

Hvordan reagerte du på de hormonstimulerende preparatene før uttak?

Jeg reagerte ikke spesielt på dem; jeg var meg selv. Jeg gikk mer i min egen lille verden og gledet meg over at jeg endelig skulle få den hjelpen jeg trengte.

Hvordan var innsett?

Jeg var faktisk litt stresset siden jeg ikke kunne ha med meg mannen min inn på grunn av COVID-19. Men legen var så dyktig og fikk det hele til å bli en god opplevelse.

Hvordan føltes ventetiden?

Uutholdelig lang! Haha.

Åpenhet

Gjennom alle IVF-behandlingene har det vært perioder hvor jeg har følt meg utrolig ensom. Jeg er ikke en som trenger et stort nettverk av venner eller konstant sosialt samvær, men jeg har et sterkt behov for å være meg selv, og fylle dagene mine med det som gir meg glede – som fiske, turer i fjellet, snowboard og jakt. Disse aktivitetene har alltid vært min måte å koble av på, å finne ro i et hektisk liv.

Men når man er i en IVF-boble, hvor følelsene er en blanding av frykt, håp og usikkerhet, føles verden annerledes. Det er som å være fanget i et mellomrom, der hver dag er preget av en viss grad av venting og usikkerhet. Det er vanskelig å beskrive, men det er en slags tomhet i det, hvor alt plutselig er litt mer usikkert enn før. Det er ikke "bare livet" lenger, det er en konstant følelse av at noe er på vent, og det gjør at alt annet føles litt mer fjernt.

Det er utfordrende å håndtere denne boblen, spesielt når man egentlig bare ønsker å komme seg ut i naturen, finne den rolige plassen ved vannet, eller føle snøen under snowboardet. I stedet sitter man ofte med en cocktail av følelser – litt frykt for det ukjente, litt lykke når ting ser ut til å gå bra, men også en konstant usikkerhet om hva som venter videre. Livet føles ikke like lett som det pleide å gjøre, og plutselig blir hver eneste dag et litt større steg å ta.

Det er i disse øyeblikkene jeg virkelig føler på ensomheten. Ikke nødvendigvis på grunn av at jeg er alene, men på grunn av følelsen av at de rundt meg kanskje ikke helt forstår hva jeg går gjennom. De fleste ser på IVF som et medisinsk inngrep, men for meg er det mye mer enn det. Det er følelsesmessig krevende. Og til tider kan det føles som om man lever et liv i et parallelt univers – et hvor alt ikke er helt "supert" som det vanligvis er, men heller preget av usikkerhet, venting og håp.

Selv om jeg ikke nødvendigvis søker etter store sosiale arrangementer, har jeg lært at det å være alene med tankene sine kan være både en velsignelse og en forbannelse. Jeg har funnet ro i aktivitetene mine, men samtidig er det i de stille stundene, når jeg sitter alene og reflekterer, at jeg føler den største ensomheten. For alt jeg ønsker er å finne tilbake til et liv som ikke er definert av usikkerhet – et liv hvor dagene kan fylles med glede, uten frykten for hva som kommer til å skje neste gang.

Men jeg fortsetter å prøve. Og selv om jeg har vært i denne boblen lenge, vet jeg at det er det som gjør meg sterkere – det å holde fast ved det som betyr mest for meg, og finne styrken til å stå i det, til tross for at alt føles litt mer utfordrende enn før.